Bokanmeldelse av boka «Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til.»
Journalisten Ole Mathismoen og fotografen Stig B. Hansen har utgitt denne boka som kom ut i fjor. Boka er en kulturhistorisk «natursti» knyttet til de 33 trærnes voksested, altså historier om hva som har skjedd ved treet gjennom årene.
Anmeldt av Øyvind Stranna Larsen
I det første kapitlet finner vi følgende: « Vi har til sammen 38 ulike treslag og skog dekker nesten 40 % Norges landareal. Vi bor altså i et tre-land. I denne boken blir du kjent med 33 av disse trærne.»
Men på nettsidene til Norsk Institutt for Bioøkonomi på Ås står det: «Vi regner at det finnes drøyt 30 arter av skogtrær i Norge. Dette inkluderer blant annet de vanlige gran, furu og bjørk, alle edelløvtrærne og 10 asalarter.» Teller vi opp de treslagene som NIBIO presenterer på sine hjemmesider kommer vil til 32.
Men, det er mer som forvirrer her i bokas innledning. Fordi forfatteren har vel skrevet, som de aller fleste lesere vil tro, at han mener norske treslag når han skriver «vi har til sammen 38 ulike treslag.» I alle andre sammenhenger er jo begrepet norske treslag knyttet til treslag som har innvandret på naturlig måte for svært lenge siden, formert seg og eventuelt dannet krysninger, uten å få hjelp av oss mennesker. Men når vi begynner å lese om de 33 trærne, som det henvises til med betegnelsen «33 av disse trærne» i boka, da dukker faktisk både blodbøk, hestekastanje, tempeltre, poppel, skihickory, kanadiske popler, og gravensteintre opp. Om gravenstein står det eksempelvis i Store norske leksikon: Gravenstein er en eplesort som kan følges sikkert bakover til 1698 til slottet Graasten i Danmark (på tysk: Gravenstein). Sorten kom til Norge (Hardanger) i 1792. Gravenstein er altså et importert frukttre. Heller ikke de andre trærne som blodbøk mfl. er opprinnelige norske, treslag, selv om slike trær nå vokser i Norge. Men altså i innledningen av boka skrevet inn blant de 38 ulike treslagene som forfatteren mener «vi har». Dersom vi også skal regne med de treslagene som «vi har», definert ut fra hva som faktisk finnes av trær med forskjellige treslag i Norge, inklusiv fruktrær, både opprinnelig norske og importerte utenlandske, så blir nok tallet veldig mye høgere enn 38.
Boka er en reise i tid knyttet til spesielle hendelser og historier ved det enkelte tre. Og dette er jo veldig interessant, spesielt hvis man har treet i sitt nærområde eller på annen måte får se det i virkeligheten. Vi får jo en helt spesiell ydmykhet overfor mange av disse eldgamle kjempene, med historier som går mange hundre år tilbake i tid. Den ydmykheten og ikke minst beundringen beskrives på en utmerket måte av Mathismoen. Det er nok flere av våre medlemmer som har tuntrær, plantet av slektninger langt tilbake i tid. Disse gir jo en helt spesiell følelse av kontinuitet i tid og ikke minst slektsfølelse. Bjørk er jo det viktigste treslaget for vedproduksjon i Norge. Om fjellbjørka skriver forfatteren at den er en hybrid, altså en krysning, mellom dvergbjørk og dunbjørk. Kjersti Bakkebø Fjellstad, seniorrådgiver, Norsk genressurssenter NIBIO, Norsk institutt for bioøkonomi skriver i en e-post til oss:
«Jeg er ikke botaniker, og vi har ikke sett på fjellbjørk i genetisk forskning ved NIBIO meg bekjent. Derfor kan jeg kun støtte meg til kjente kilder. Fjellbjørk (Betula pubescens tortuosa) er en underart av vanlig bjørk (Betula pubescens). Fjellbjørk kan danne hyppige hybrider med dvergbjørk (Betula nana), men de er i utgangspunktet to ulike arter.
Når trær blir så gamle som mange av de omtalte, så har de også en helt spesiell funksjon som levested for sjeldne og truede arter. Det får forfatteren svært godt fram i boka. Her er også fine, maleriske skildringer av stemningene i skogslandskapet. I kapitlet om den 700-800 år gamle Bjønnafurua I Drugudalen i Meldal kan vi lese: «Puddersnøen ligger meterhøy i villskogen. Det er helt stille. Ingen kongeørn på himmelen. Fjellbjørk, noen osp og selje og et sjeldent grantre. I Trollheimen er det furuene som preger skogen. I alle tenkelige krokete former. En tretåspett har hakket ringer i barken rundt en furu på jakt etter biller i vinterdvale. Den trives bare i den eldste skogen. Nok et bevis på hvor urørt det er her, selv om tidligere tiders grunneiere selvsagt har hentet ut trevirke i generasjoner.»
Det er lett som bokleser å leve seg inn i stemningene i dette skogslandskapet.
Boka om de 33 trær er altså først og fremst en «kulturhistorisk natursti», noe det også står på baksiden. De som er litt opptatt av historie vil her finne mye interessant. Samtidig gir den en del annen informasjon om trær som absolutt er leseverdig.
Tittel: Trettitre norske trær og hva de har vært vitne til.
Forfatter: Ole Mathismoen
Fotograf: Stig B. Hansen.
335 sider innbundet.
Pris: Kr 393.
Utgitt på Font Forlag i 2019.