I tidligere tider var juleveden noe helt spesielt. I likhet med matserveringen, juletreet og øvrig pynt måtte også juleveden ha ypperste kvalitet. Og ikke minst måtte det være nok ved klargjort for hele jula, i høytidsdagene skulle det ikke arbeides med vedkløyving.
Tidligere generasjoner satte ofte opp vedstokkene i reis om våren, for tørking. Og når høsten kom startet man med kappingen, før elektrisitetens tidsalder skjedde jo dette med bågesag. Ofte blei ukløyde kubber hivd inn i vedskjulet, og så tok man kløvingen etter hvert utover vinteren. Men i jula var det helgefred over mange dager, da skulle det ikke kløyves. Noen dager før jul satte man derfor i gang med øksa slik at det var mer enn rikelig med fint kløyvd ved for hele jula. Og det var den aller beste veden som skulle være juleved, ved som varmet ekstra godt. Ofte bjørk, men i de deler av landet der den varmekjære hardveden kan vokse også eik, ask og lønn.
Også i dag er det noen som ivaretar den gamle tradisjonen med at juleveden, den skal være spesiell. Ei dame var vant med at på julekvelden, da skulle det knitre skikkelig i ovnen. Dette var en del av hennes barndoms juleopplevelser, og den lydopplevelsen ville hun fremdeles ha. Derfor fyrte hun alltid med gran i jula, for virkelig å høre knitringen fra ovnen. Men uansett om du fyrer med gran, bjørk, lønn eller andre treslag er det jo viktig å ha juleveden klar så tidlig som mulig. For noen er dette også en del av juleforberedelsene.
